Prosjektreiser

Au revoir la Tunisie – وداعا، تونس

Posted on Updated on

I dag tidlig diskuterte vi norsk og tunisisk gjeldsrevisjon med medlemmer av RAID. Her lytter vi til Fathi Chamki som forklarer hvor mye gjeld som ikke inngår i den foreslåtte tunisiske gjeldsrevisjonen...
I dag tidlig diskuterte vi norsk og tunisisk gjeldsrevisjon med medlemmer av RAID. Her lytter vi til Fathi Chamki som forklarer hvor mye gjeld som ikke inngår i den foreslåtte tunisiske gjeldsrevisjonen…

Nå sitter vi i Frankfurt, spiser nurneberger-pølser, drikker hveteøl og skriver et siste blogginnlegg fra Tunisia. Denne uka har vi knyttet gode kontakter med flinke mennesker som vi kommer til å fortsette å jobbe med framover. Vi jobber tross alt for det samme målet: Mer rettferdige strukturer for låneprosesser og gjeldsslette.

Vi har fått interessante innspill fra alt fra dresskledde maktmenn, folkevalgte, idealister, aktivister og reformister.  Vi forstår nå at gjeldsrevisjonsprosessen i Tunisia er komplisert og preget av politisk spill og motstridende interesser. Selv blant sivilsamfunnet er det motpoler og uenighet om hvordan man skal jobbe for en revisjon. Det er godt mulig at Tunisia aldri kommer til å gjennomføre en gjeldsrevisjon, men isteden velger å fortsette å betale ned på gjelda etter Ben Ali uten noe nærmere granskning av hva lånene gikk til.

Slik ser innsiden av Finansdepartementet ut.
Slik ser innsiden av Finansdepartementet ut.

Makta kreditorer, kredittratingbyråer og internasjonale finansinstitusjoner synes å ha over myndighetene i Tunisia er ganske så demotiverende. Landet er avhengig av lån fra Europa, USA og IFIene, og Finansdepartementet og Sentralbanken er livredde for å ødelegge relasjonene til kreditorene. I tillegg hjelper det ikke at regjeringen er økonomisk ”ultraliberal”, som professor i finans Wajih Abbasi påpekte.

 

Lederen for gjeldsavdelinga i Finansdepartementet var ikke akkurat overbegeistret for ideen om en gjeldsrevisjon.
Lederen for gjeldsavdelinga i Finansdepartementet var ikke akkurat overbegeistret for ideen om en gjeldsrevisjon.

Områdene i Sør står i skarp kontrast til Tunis. I følge Wajih var det flere områder i Sør som ikke fikk med seg at Ben Ali hadde gått før flere måneder etter revolusjonen.

Vi møtte Wajih på hans yndlingskafé.
Vi møtte Wajih på hans yndlingskafé.

Wajih er opptatt av desentralisering og folkeopplysning. Han mener disse to prosessene må settes i gang for å skape folkelig press for gjeldsrevisjon og mer rettferdig økonomisk politikk, noe som vil tvinge myndighetene til å ta slik politikk på alvor. Mens vi har vært i Tunisia startet protester i Siliana som også spredte seg til Tunis. Tunisere flest er langt fra fornøyde med den nåværende regjeringen.

Slik vi ser det, er det mest slående og relevante innspillet vi har fått på den norske gjeldsrevisjonen behovet for feltarbeid. Det var kanskje det eneste alle kontaktene våre var enige i: Det er umulig å vurdere nyttighetene av lån gitt uten å reise til låntakerlandene for å besøke prosjektene. En skrivebordsstudie slik den norske gjeldsrevisjonen legger opp til, er ikke overførbart til den tunisiske konteksten. Alle kontraktene inngått med Ben Ali er i orden, forklarte Karim fra fagbevegelsen til oss, men man kan finne en haug med problemer om man følger pengene til prosjektene, leverandørene og underleverandørene.

I et land hvor det fortsatt ikke er åpenhet og fullt demokrati er det også mange fra sivilsamfunnet som mener de bør inkluderes i en eventuell gjeldsrevisjonsprosess. For dem virker det absurd at regjeringen alene skal sitte i styringsgruppa, slik den norske modellen legger opp til.

Likevel har alle vi har møtt understreket at det Norge gjør er modig og viktig. For Tunisia vil det ha direkte positive konsekvenser hvis det fører til at flere kreditorer gjør det samme. Om ikke modellen er direkte overførbar, så legger den et viktig grunnlag for å videre utvikle en bedre modell, og viktigst av alt, så viser den at det er mulig å gjennomføre.

Au revoir, la Tunisie!
Au revoir, la Tunisie!

– Catharina og Ingrid

Advertisements

SLUGs møte med makta

Posted on Updated on

Det er kanskje ikke overraskende at møtene våre med fagforeningene og sentralbanken i Tunisia var noe forskjellige. Men hvor stor kontrast det var mellom de to møtene kunne vi ikke forutse. Karim Trabelsi, leder for avdelingen for multilaterale spørsmål i Tunisias største fagbevegelse (UGTT) var inspirerende.

Karim kom, satte seg ned, og snakket som en foss. Han kalte seg en reformist og distanserte seg fra Fathi Chamkis (som vi møtte første dagen) trotskistiske ideologi, selv om han var tydelig på at han også hadde dyp respekt for Fathi. Karim var også svært interessert i den norske modellen for gjeldsrevisjon, og vi fikk konstruktive innspill til hvordan den kan bedres. Han var også tydelig på at den tunisiske gjeldsrevisjonen, som den norske, ikke skal handle om å slette gjeld, men å få sannheten fram og lære fra tidligere praksis.

Karim Trabelsi og Ingrid på hotellet vårt.
Karim Trabelsi og Ingrid på hotellet vårt.
Spente før møtet med selve Sentralbanksjefen i Tunisia.
Spente før møtet med selve Sentralbanksjefen i Tunisia.

Sentralbanksjefen Mr. Chedly Ayari var noe mindre konstruktiv i sin kritikk enn Karim, for å si det mildt. Etter at han forstod at vi ikke hadde noen måte å overbevise Italia om å slette Tunisias gjeld på, ble det vanskelig å komme til ordet. Mr. Ayari, som også har bånd til Ben Alis regime, prøvde å få oss til å forstå at det vi drev med var et svært farlig og naivt spill.

Ayari ga oss klar beskjed om at gjeldsrevisjon var noe han var veldig mot: «Det er utrolig farlig å gjøre noe sånt, og det vil føre Tunisia til helvete,» sa han oppgitt til oss.

Han forklarte at verken de store multilaterale bankene eller kredittratingbyråene ville la en slikt destruktivt forslag gå gjennom. Han avsluttet med å fastslå at det ikke var i Tunisias beste å bli den nye Argentina og kalte den gjengen i Europaparlamentet som har etterspurt en revisjon av gjeld etter diktatorene Ben Ali og Mubarak for kommunister.

SLUG og Mr. Ayari kom ikke til enighet. Men et bilde med ham, det fikk vi!

Han var svært konservativ økonomisk og vanskelig å overbevise om noe som helst, men vi er likevel takknemlige for at han tok seg tid til å snakke med to gjeldsaktivister fra det kalde Nord. Etter møtet forstod vi også hva ungdommene vi snakket med mente med at «monsteret lever videre selv om hodet (Ben Ali) er kappet av«.

– Catharina og Ingrid

Visjon, revolusjon, gjeldsrevisjon (Tunisia etter Ben Ali)

Posted on Updated on

Post-revolusjonære Tunisia er et spennende sted for to SLUGere å være. Det er trygt, varmt, og fylt med visjonærer. Når vi ankom i går dro vi til kontoret til Assembly for Alternative International Development (RAID) – en sivilsamfunnsorganisasjon som er i nettverk med Attac og CADTM. Her møtte vi Fathi Chamkhi, talsmannen for RAID. Fathi er kjent i Tunisia og Europa for sine radikale ideer, og har tidligere vært professor ved universitetet Manouba i Tunis. I dag organiserer han kampanjer mot nyliberal politikk, for gjeldsslette og for gjeldsrevisjon.

Fathi Chamki hvor vi møtte ham på RAID-kontoret
Fathi Chamki hvor vi møtte ham på RAID-kontoret (RAID-flagget i bakgrunnen).

Grunnen til at vi er i Tunisia er for å høre om den norske gjeldsrevisjonen kan være overførbar til den tunisiske konteksten. Dette er tross alt et av hovedmålet med den: Å sette presedens! Om den ikke er overførbar til andre land vil den bli stående som nok et flott men ensomt eksempel på progressiv gjeldspolitikk (som sletting av gjelda etter Skipseksportkampanjen). Fathi mente dette var svært viktig, og tok med seg Terms of Reference til den norske gjeldsrevisjonen på flyet til Barcelona. Vi møter ham og flere kollegaer av ham igjen på lørdag for å få konkrete innspill.

Kampanjeplakat på RAID-kontoret
Kampanjeplakat på RAID-kontoret. Folkeopplysning er et av hovedarbeidsområdene deres.

I dag har vi møtt Mabrouka Mbarek, som er parlamentariker for partiet Congress for the Republic (CPR) i Tunisia og Jihen Chandoul, som er leder for gjeldsbevegelsen «Revisjon av kreditt til Tunisia» (egen oversettelse), ACET. ACET er en organisasjon som ble startet av tunisere i Frankrike etter revolusjonen, som jobber for at land som Tunisia har gjeld til skal revidere den, for å finne ut om noe av gjelda er illegitim. Jihen er talsmann for organisasjonen og jobber nå for et institutt i Tunis for å lobbe for gjeldsrevisjon i Tunisia. Jihen hadde hørt om SLUGs kampanjer og vårt arbeid med arabiske lands gjeld til Norge, og hun var ivrig etter å lære mer om hvordan vi kan jobbe sammen for å fremme ansvarlig kreditorpolitikk. Jihen jobber tett med Mabrouka, som har lagt fram et forslag om gjeldsrevisjon i det tunisiske parlamentet. Forslaget diskuteres nå i de forskjellige komiteene og skal stemmes over i februar.

Se en lærerik og film om Tunisias gjeld som stammer fra Ben Ali, produsert av ACET (velg engelske undertekster):

«Når jeg føler meg nede og demotivert setter jeg på denne», sa Mabrouka til oss om denne filmen.

Lunsjmøtet strakk seg over tre timer, og de tre timene var fylt med ivrig snakk om gjeld, strategi og politikk, over en herlig fiske-couscous. Mbarek er obs på all kritikken som rettes mot forslaget hennes om gjeldsrevisjon, og forsøker å møte argumentene med gode motargumenter. Mange av kollegaene hennes i parlamentet frykter at kredittratingbyråene vil reagere negativt på en tunisisk gjeldsrevisjon og mange av Tunisias handelspartnere frykter en dominoeffekt av gjeldsrevisjoner i de arabiske landene om Tunisia skulle gjennomføre det.

Vi fant en koselig bortgjemt sti ned til havet som var fylt med nyforelskede tunisere.
Vi fant en koselig bortgjemt sti ned til havet som var fylt med nyforelskede tunisere.
"Kaldt" kalte de havet. Men vi kunne lett stupt utti hadde vi hatt med oss badetøy! Forhåpenligvis får vi anledning til det før oppholdet er omme...
«Kaldt» kalte de havet. Men vi kunne lett stupt utti hadde vi hatt med oss badetøy! Forhåpenligvis får vi anledning til det før oppholdet er omme…
Her er vi med Jihen Chandoul (leder for ACET) og Mabrouka Mbarek (parlamentariker for CPR)
Her er vi med Jihen Chandoul til venstre (leder for ACET) og Mabrouka Mbarek (parlamentariker for CPR) til høyre.

Vi er nå proppfulle av inntrykk og slapper av med pommes frites på hotellrommet. I morgen starter nok en hektisk møtedag med lunsj- og middagsavtaler med henholdsvis den norske konsulen og en tunisisk blogger. Vi gleder oss til å oppdage mer av dette spennende landet og forstå mer av dets kompliserte, postdiktatorisk politikk.

Forresten så var SLUG-venn Leonce Ndikumana på TV i dag og snakket om ny forskning om gjeld og kapitalfluk i Nord-Afrika. Her refereres det både til den norske og den tunisiske gjeldsrevisjonen. Også verdt en titt for deg som er interessert i illegitm gjeld i Nord-Afrika:

Vi kommer med mer bloggings senere i uka, så følg med!

– Catharina og Ingrid

SLUG goes rural: Chiawa og Kapepe

Posted on Updated on

Siste halvdelen av oppholdet i Zambia var nok den mest stressende, noe dere kanskje har merket ved manglende blogginnlegg..? Men denne siste iherdige innsatsen gjorde også at vi syns vi nå har kommet hjem med et godt resultat!

Vår første ekskursjon etter gruveturen ble tilbake til Mumbwa District, men denne gangen til svært rurale Kapepe, hvor den zambiske organisasjonen Women for Change har satt opp kvinnegrupper. Her fantes det ikke strøm, knapt mobilnett, og ingen offentlig transport. Den flotte kvinnen Rachel Musukuma Chuyabi som er leder for Women for Change i dette området, tok oss med rundt, sammen Grace og Samuel som kjørte med oss fra kontorene i Lusaka.

Her er vi sammen med Rachel utenfor huset hennes i Mumbwa District

Etter en drøy times humpete kjøring fra Mumbwa på svært dårlig vei kom vi fram til en klinikk som ble bygget av regjeringen i fjor. Kvinnene der kunne fortelle oss at det var en utrolig lettelse å slippe å måtte gå eller sykle 4 mil for å komme seg til nærmeste sykehus, men også at klinikken hadde store mangler. For eksempel manglet den et oppholdssted for høygravide kvinner, et såkalt «Mother’s shelter». Dette var en så alvorlig mangel at mange av kvinnene ikke turte å ta risikoen det var å gå til klinikken for å føde i det hele tatt. Kvinnene hadde vært i kontakt med myndighetene i Mumbwa, og mente det bare var et spørsmål om tid før et slikt «shelter» kom på plass.

Fra venstre: Ingrid med båndopptaker, Samuel fra Women for Change Lusaka, bonde Joice Chikoka med baby Ngelenge, og bonde Beauty Kauseni
Sykepleier Gertrud Akalala ønsket seg flere ansatte på klinikken, men understreket også at hun var svært takknemlig for de frivillige som stilte opp for å hjelpe henne.
Dårlige veier kjennes enda verre når man må sitte bakpå lasteplanet! Heldigvis hadde vi noen kornsekker vi kunne sette oss på.

Etter klinikkstoppet, humpet vi videre bakpå firhjulstrekkeren vår, til Moobe Community School, som også er finansiert av staten. Den hadde fått nye tilbygg så sent som i år, men lederen av Parent Teacher Association, Malembeka Muzuwa, forklarte oss at de fortsatt står overfor store problemer. Et av det største var at de ikke hadde plass til alle barna som ønsket å bo på skolen. Dermed måtte små barn i verste fall daglig tåle å gå flere mil med skolevei. Dette var særlig et problem for jenter, som var spesielt utsatt for farer på skoleveien.

Moobe Community School

Vår siste heldagsekskursjon ble til Chiawa, som ligger like ved grensa til Zimbabwe. Vi kunne faktisk se over på Zimbabwe fra elvebanken til Zambezielva. Vi reiste hit med Emmanuel Zulu fra Caritas – Lusaka. Han hadde advart oss om at det kom til å bli varmt på forhånd, men den varmen som traff oss da vi kom ut av den kalde bilen er det umulig å forestille seg! Varmere enn en badstue var det helt klart, i denne dype, vindstille, kokvarme dalen.

Her ble vi vist rundt av Community Development Assistant Brandina Tembo, som hadde vært stasjonert i Chiawa i flere år. Hun tok oss med til flere prosjekt som hadde blitt direkte finansiert av midler fra italiensk gjeldsslette. Blant annet fikk vi se en kraftledning, en klinikk (riktignok uten sykepleier), og to skoler. Vi fikk inntrykk av at disse midlene kom svært godt med, men at det var langt i fra nok. Innbyggerne i Chiawa står fortsatt ovenfor store utfordringer, og blant dem er mangel på tilgang til strøm for de fleste og svært dårlige veier. På et sted som har en befolkning spredt over flere kvadratmil og kun én buss hver morgen og kveld, virket mangel på transport og infrastrukter som en av de viktigste utfordringene menneskene i Chiawa måtte hanskes med.

Innbyggerne i Chiawa er avhengige av at denne ferga fungerer for å komme seg til byen. Den brøt visst ned ca en gang i måneden, og det tok gjerne en uke å få den fikset. Vi ble litt smånervøse når Brandina fortalte oss at det hadde gått ca en måned siden sisten den hadde brutt ned...
Utafor Chitende Primary and Secondary School i Chiawa. Fra venstre: Lærerassistent i lilla, rektor Francis Havasune, Emmanuel Zulu fra Caritas, Brandina Tembo som er Community Development Assistant i Chiawa, Gina og Ingrid, og sjåføren vår, Andrew.

Nå er vi hjemme igjen fra Zambia og vi gleder oss til å begynne å bearbeide funnene og inntrykkene våre, lydopptakene og bildene!

Sluglig hilsen

Gina og Ingrid

A translation for our English readers:

The last part of our stay in Zambia was also the most stressful, so please excuse our lack of blog posts! But our last untiring efforts have also ensured successful results that we will soon be bringing back!

Our first excursion after the mining trip was back to Mumbwa District, but this time in the district of Kapepe, where the Zambian organization Women for Change has set up women’s groups. There was no electricity, barely mobile reception, and no public transport. The beautiful woman Rachel Musukuma Chuyabi, head of Women for Change in this area, took us around, with Grace and Samuel who accompanied us from their offices in Lusaka.

PHOTO: Here we are with Rachel outside her house in Mumbwa District

After an hour’s bumpy drive from Mumbwa on very bad roads, we arrived at a clinic built by the government last year. The women there told us that it was an incredible relief to not have to walk or cycle 40 kilometers to get to the nearest hospital. They also admitted that the clinic has major deficiencies. For example, it lacks a residence for pregnant women, a so-called «mother’s shelter.» The result of this was that hardly any women dared go to the clinic to give birth, in fear of having no where to sleep. The women had been in touch with the authorities in Mumbwa, and thought it was only a matter of time before such a «shelter» would be put in place.

PHOTO: From the left: Ingrid with a tape recorder, Samuel from the Women for Change Lusaka, farmer Joice Chikoka with baby Ngelenge, and farmer Beauty Kauseni

PHOTO: Nurse Gertrud Akalala wanted more staff at the clinic, but also emphasized that she was very grateful for the volunteers who showed up to help her.

PHOTO: Poor roads feel even worse when you have to sit behind the truck! Fortunately we had some sacks of corn we could sit on.

After having visited the clinic, we were taken further along the bumpy roads, to Moobe Community School, which is also funded by the government. It has received new additions as late as this year, but the leader of the Parent Teacher Association, Malembeka Muzuwa, explained that they still face major problems. One of the biggest is that they do not have room for all the children who wante to board. Thus, many young children have to walk many kilometers to school each morning. This is especially a problem for girls, who are particularly exposed to dangers on the way to school.

PHOTO: Moobe Community School

Our last full day excursion was to Chiawa, located near the border to Zimbabwe. We could actually look over to Zimbabwe from the river bank of the Zambezi River. We traveled here with Emmanuel Zulu from Caritas – Lusaka. He had warned us that it was going to be hot, but the heat that hit us when we came out of the chilled car is impossible to imagine! Although it was warmer than a sauna, we spent the whole day in this deep, calm valley.

We were guided around in the communities by the Community Development Assistant Brandina Tembo, who had been stationed in Chiawa for several years. She took us to several projects that had been directly financed by the Italian debt relief. Among other things, we saw a power line, a clinic (albeit without a nurse), and two schools. We got the impression that these funds had had a positive impact in the community, but that they were far from enough. The inhabitants of Chiawa still face major challenges, and among them is lack of access to electricity for most people, and very poor roads. In a place that has a population scattered over several square kilometers and with only two buses running daily, lack of transport and infrastructure seemed to be one of the most important challenges for the people living in Chiawa.

PHOTO: The inhabitants of Chiawa are dependent on the ferry to function in order to get to the closest town. However, the ferry breaks down about once a month, and it takes about a week to get it fixed. We were a little nervous when Brandina told us that it had gone about a month since the last time it had broken down …

PHOTO:
Outside Chita Primary and Secondary School in Chiawa. From the left: Teacher Assistant in purple, Rector Francis Havasune, Emmanuel Zulu from Caritas, Brandina Tembo as Community Development Assistant in Chiawa, Gina and Ingrid, and our driver, Andrew.

Womanland

Posted on Updated on

Man kan egentlig aldri forberede seg nok til en utenlandsreise – og særlig ikke når turen går til et land som er så ulikt Norge som Zambia. Før vi dro leste vi at kvinnene i Zambia (og i så mange andre utviklingsland) arbeider dobbelt så hardt som menn. De bærer vann, passer barn, lager mat, og i tillegg jobber de gjerne fulle dager på markedene. Etter en uke i Zambia har vi fått bekreftet at dette landet er fullt av sterke, utholdene, uavhengige kvinner som jobber alt de kan for å bedre egne og andres liv.

De siste dagene har vi reist rundt i denne store, uoversiktlige byen, for å danne oss et bilde av de forskjellige NGOene og deres prosjekter. Vi har vært i møte med Kirkens Nødhjelp, Caritas, Women for Change og Civil Society for Poverty Reduction (CSPR). Hos KN møtte vi Yul og Patricia som tipset oss om CSPR som jobber med budget tracking, som rett og slett handler om å følge pengene fra helsedepartementet og helt ned til mottakere i landsbyen. På tross av at de fleste zambiere vi møter kritiserer myndighetene for å være svært korrupte, kunne (den kvinnelige) direktør Mwila Mulumbi fortelle at CSPR hadde funnet at det meste av lekkasjene skjer på ganske lokalt nivå. Hvis vi er heldige får vi være med dem til et av distriktene og besøke en landsby hvor det har blitt etablert en lokal helseklinikk og snakke med kvinnene der om hvilket utbytte de har fått av det.

Hos Caritas Lusaka møtte vi Søster Nellie, en morsom nonne som mer enn gjerne ville hjelpe oss med å få i stand en reise til et helt spesielt prosjekt: Etter gjeldssletten i 2005 bestemte nemlig Italia at slettingen av Zambias fordringer til Italia skulle gå til needy områder. I Chiawa er det derfor to prosjekter som helt direkte kan lenkes til gjeldsslette: et vanningssystem for bananplantasje, og en skole. En veldig hyggelig mann ved navn Emanuel var villig til å ta oss med dit på søndag – med avreise når hanen galer. Og som bonus er prosjektet mitt i et dyrereservat!

I dag har vært den varmeste dagen hittil, og vi har med glede søkt tilflukt på det svale, nybygde sykehuset oppkalt etter den tidligere president Levy Mwanawas. Sykepleier Kinglsey var stolt av å kunne vise fram et moderne, veldrevet sykehus. Vi fikk hilse på nyfødte babyer, snille jordmødre, overlegne overleger og sykepleiere i høye heler og miniskjørt. Og vi var til og med så heldige at vi fikk snakke med 27 år gamle Claudine som hadde født sitt første barn dagen i forveien. Claudine kunne fortelle at hun var veldig fornøyd med behandlingen hun hadde fått på sykehuset. På tross av at Kingsley ønsket seg både transport for sykepleiere, og rom hvor de ansatte kunne overnatte – virket det som de fleste stort sett var veldig fornøyd med Levy Mwanawas sykehus i Lusaka.


Kvinner under bakkenivå

Posted on Updated on

Nå har SLUGs møte med zambiske kvinner startet! Vi har tilbrakt hele dagen delvis på landeveien og delvis i Mumbwa, en gruveby et par timer vest for Lusaka. I Mumbwa finnes det nemlig en Women Miner’s Association, en forening for kvinner som eier og jobber i gruver. En flott venninne av fotografen vår Emmah har faktisk tatt steget fra journalismeindustrien til gruveindustrien, og hun tok oss med for å møte en rekke kvinner som driver småskalagruver.

Kvinnene var tøffe og blide, men hadde det også veldig vanskelig. De savnet statlig støtte for gruvedrift og hadde vansker med å selv vurdere kvaliteten av edelsten og kobber, og hadde dermed også problemer med å selge mineralene. Da vi spurte om effektene av gjeldssletten i 2005, svarte de fleste at de ikke hadde merket noe forskjell på helsetjenester og skoler, og at Regjeringen må gjøre mer. Sarah, som annså seg selv som mer opplyst enn de andre, kunne derimot fortelle oss en hel del som hadde skjedd etter gjeldsslette. For det første pekte hun på utvidelsen av veinettet etter 2006, som gjorde at gruvene ble mer tilgjengelige, og det var lettere å frakte mineralene til markedene. For det andre pekte hun på økt antall sykehus, men også at disse ofte manglet medisiner.

Etter intervjuene hadde vi photoshoot i gruven, og da brøt gruvekvinnene ut i en gruvesang som de pleier å synge når de treffer verdifulle mineraler! Vi ble selvfølgelig veldig fasinerte, og sikret oss et lite videoklipp  som dere kan titte på.

Deretter tok vi turen til ei nshimasjappe hvor vi koste oss med nshima, fisk og landsbykylling (village chicken), og ble vist hvordan man spiser fiskeøyne og fiskehjerne. Hjernen er forresten mye bedre enn øynene.

Gina og Ingrid

SLUG begynner sitt eventyr i Zambia

Posted on Updated on

Etter et svært vellykket seminar på KN om Ingrid Stolpestads rapport om Oljefondets investeringer i Nord-Afrika, pakket vi ned SLUG-kontoret og reiste til Zambia. Norsk gjeldspolitikk er satt på hold i en to ukers tid, og vi er nå fullstendig dedikert til konsekvenser av gjeldsslette for kvinners helse – i Zambia. Med oss på laget har vi den zambiske fotografen Emmah Nakapizye, som skal guide oss gjennom jungelen av organisasjoner, programmer, fond og investeringer som har ført til at kvinner har fått et bedre helsetilbud etter gjeldssletten i 2005. Vi innleder vennskapet med nzima og chambo på en lokal restaurant. Emmah til høyre.


Emmah er en erfaren fotojournalist som jobber for nyhetsbyrået ZANA. Heldigvis for oss kjenner hun både overleger, de fleste i NGO-nettverket, hvor man får tak i byens beste nzima og den hotteste klubben (News). De fleste møtene og utfluktene våre er planlagt neste uke, så vi har brukt helgen til å bli kjent med Lusaka på egenhånd. Det har resultert i svette bussturer, harde mangoer, t-skjorteskille, brilleskille, vannblemmer, støv i nesa, besøk på Zambias nasjonalmuseum (som ikke overraskende var fullstendig frarøvet nasjonale skatter) og vedkjennelse av at vi er og blir en ting: Muzungos.

Vi gleder oss til å kunne rapportere mer om prosjektet, slik at bloggen reflekterer en reportasjereise og litt mindre nordmenns møte med Afrika. Hvis du har noen tips til hvor vi bør dra og hva bør vi se i Lusaka er det bare å legge inn en kommentar! Vi reiser litt på måfå og er veldig glad for alle anbefalinger. Takk forresten til Martine som tipset oss om Juls Travels. Julie er jo en perle.

Zikomo, muli shani og Natasha, (Oversatt: takk, hvordan går det og takk igjen)

Ingrid og Gina