Måned: november 2011

SLUG goes rural: Chiawa og Kapepe

Posted on Updated on

Siste halvdelen av oppholdet i Zambia var nok den mest stressende, noe dere kanskje har merket ved manglende blogginnlegg..? Men denne siste iherdige innsatsen gjorde også at vi syns vi nå har kommet hjem med et godt resultat!

Vår første ekskursjon etter gruveturen ble tilbake til Mumbwa District, men denne gangen til svært rurale Kapepe, hvor den zambiske organisasjonen Women for Change har satt opp kvinnegrupper. Her fantes det ikke strøm, knapt mobilnett, og ingen offentlig transport. Den flotte kvinnen Rachel Musukuma Chuyabi som er leder for Women for Change i dette området, tok oss med rundt, sammen Grace og Samuel som kjørte med oss fra kontorene i Lusaka.

Her er vi sammen med Rachel utenfor huset hennes i Mumbwa District

Etter en drøy times humpete kjøring fra Mumbwa på svært dårlig vei kom vi fram til en klinikk som ble bygget av regjeringen i fjor. Kvinnene der kunne fortelle oss at det var en utrolig lettelse å slippe å måtte gå eller sykle 4 mil for å komme seg til nærmeste sykehus, men også at klinikken hadde store mangler. For eksempel manglet den et oppholdssted for høygravide kvinner, et såkalt «Mother’s shelter». Dette var en så alvorlig mangel at mange av kvinnene ikke turte å ta risikoen det var å gå til klinikken for å føde i det hele tatt. Kvinnene hadde vært i kontakt med myndighetene i Mumbwa, og mente det bare var et spørsmål om tid før et slikt «shelter» kom på plass.

Fra venstre: Ingrid med båndopptaker, Samuel fra Women for Change Lusaka, bonde Joice Chikoka med baby Ngelenge, og bonde Beauty Kauseni
Sykepleier Gertrud Akalala ønsket seg flere ansatte på klinikken, men understreket også at hun var svært takknemlig for de frivillige som stilte opp for å hjelpe henne.
Dårlige veier kjennes enda verre når man må sitte bakpå lasteplanet! Heldigvis hadde vi noen kornsekker vi kunne sette oss på.

Etter klinikkstoppet, humpet vi videre bakpå firhjulstrekkeren vår, til Moobe Community School, som også er finansiert av staten. Den hadde fått nye tilbygg så sent som i år, men lederen av Parent Teacher Association, Malembeka Muzuwa, forklarte oss at de fortsatt står overfor store problemer. Et av det største var at de ikke hadde plass til alle barna som ønsket å bo på skolen. Dermed måtte små barn i verste fall daglig tåle å gå flere mil med skolevei. Dette var særlig et problem for jenter, som var spesielt utsatt for farer på skoleveien.

Moobe Community School

Vår siste heldagsekskursjon ble til Chiawa, som ligger like ved grensa til Zimbabwe. Vi kunne faktisk se over på Zimbabwe fra elvebanken til Zambezielva. Vi reiste hit med Emmanuel Zulu fra Caritas – Lusaka. Han hadde advart oss om at det kom til å bli varmt på forhånd, men den varmen som traff oss da vi kom ut av den kalde bilen er det umulig å forestille seg! Varmere enn en badstue var det helt klart, i denne dype, vindstille, kokvarme dalen.

Her ble vi vist rundt av Community Development Assistant Brandina Tembo, som hadde vært stasjonert i Chiawa i flere år. Hun tok oss med til flere prosjekt som hadde blitt direkte finansiert av midler fra italiensk gjeldsslette. Blant annet fikk vi se en kraftledning, en klinikk (riktignok uten sykepleier), og to skoler. Vi fikk inntrykk av at disse midlene kom svært godt med, men at det var langt i fra nok. Innbyggerne i Chiawa står fortsatt ovenfor store utfordringer, og blant dem er mangel på tilgang til strøm for de fleste og svært dårlige veier. På et sted som har en befolkning spredt over flere kvadratmil og kun én buss hver morgen og kveld, virket mangel på transport og infrastrukter som en av de viktigste utfordringene menneskene i Chiawa måtte hanskes med.

Innbyggerne i Chiawa er avhengige av at denne ferga fungerer for å komme seg til byen. Den brøt visst ned ca en gang i måneden, og det tok gjerne en uke å få den fikset. Vi ble litt smånervøse når Brandina fortalte oss at det hadde gått ca en måned siden sisten den hadde brutt ned...
Utafor Chitende Primary and Secondary School i Chiawa. Fra venstre: Lærerassistent i lilla, rektor Francis Havasune, Emmanuel Zulu fra Caritas, Brandina Tembo som er Community Development Assistant i Chiawa, Gina og Ingrid, og sjåføren vår, Andrew.

Nå er vi hjemme igjen fra Zambia og vi gleder oss til å begynne å bearbeide funnene og inntrykkene våre, lydopptakene og bildene!

Sluglig hilsen

Gina og Ingrid

A translation for our English readers:

The last part of our stay in Zambia was also the most stressful, so please excuse our lack of blog posts! But our last untiring efforts have also ensured successful results that we will soon be bringing back!

Our first excursion after the mining trip was back to Mumbwa District, but this time in the district of Kapepe, where the Zambian organization Women for Change has set up women’s groups. There was no electricity, barely mobile reception, and no public transport. The beautiful woman Rachel Musukuma Chuyabi, head of Women for Change in this area, took us around, with Grace and Samuel who accompanied us from their offices in Lusaka.

PHOTO: Here we are with Rachel outside her house in Mumbwa District

After an hour’s bumpy drive from Mumbwa on very bad roads, we arrived at a clinic built by the government last year. The women there told us that it was an incredible relief to not have to walk or cycle 40 kilometers to get to the nearest hospital. They also admitted that the clinic has major deficiencies. For example, it lacks a residence for pregnant women, a so-called «mother’s shelter.» The result of this was that hardly any women dared go to the clinic to give birth, in fear of having no where to sleep. The women had been in touch with the authorities in Mumbwa, and thought it was only a matter of time before such a «shelter» would be put in place.

PHOTO: From the left: Ingrid with a tape recorder, Samuel from the Women for Change Lusaka, farmer Joice Chikoka with baby Ngelenge, and farmer Beauty Kauseni

PHOTO: Nurse Gertrud Akalala wanted more staff at the clinic, but also emphasized that she was very grateful for the volunteers who showed up to help her.

PHOTO: Poor roads feel even worse when you have to sit behind the truck! Fortunately we had some sacks of corn we could sit on.

After having visited the clinic, we were taken further along the bumpy roads, to Moobe Community School, which is also funded by the government. It has received new additions as late as this year, but the leader of the Parent Teacher Association, Malembeka Muzuwa, explained that they still face major problems. One of the biggest is that they do not have room for all the children who wante to board. Thus, many young children have to walk many kilometers to school each morning. This is especially a problem for girls, who are particularly exposed to dangers on the way to school.

PHOTO: Moobe Community School

Our last full day excursion was to Chiawa, located near the border to Zimbabwe. We could actually look over to Zimbabwe from the river bank of the Zambezi River. We traveled here with Emmanuel Zulu from Caritas – Lusaka. He had warned us that it was going to be hot, but the heat that hit us when we came out of the chilled car is impossible to imagine! Although it was warmer than a sauna, we spent the whole day in this deep, calm valley.

We were guided around in the communities by the Community Development Assistant Brandina Tembo, who had been stationed in Chiawa for several years. She took us to several projects that had been directly financed by the Italian debt relief. Among other things, we saw a power line, a clinic (albeit without a nurse), and two schools. We got the impression that these funds had had a positive impact in the community, but that they were far from enough. The inhabitants of Chiawa still face major challenges, and among them is lack of access to electricity for most people, and very poor roads. In a place that has a population scattered over several square kilometers and with only two buses running daily, lack of transport and infrastructure seemed to be one of the most important challenges for the people living in Chiawa.

PHOTO: The inhabitants of Chiawa are dependent on the ferry to function in order to get to the closest town. However, the ferry breaks down about once a month, and it takes about a week to get it fixed. We were a little nervous when Brandina told us that it had gone about a month since the last time it had broken down …

PHOTO:
Outside Chita Primary and Secondary School in Chiawa. From the left: Teacher Assistant in purple, Rector Francis Havasune, Emmanuel Zulu from Caritas, Brandina Tembo as Community Development Assistant in Chiawa, Gina and Ingrid, and our driver, Andrew.

Advertisements

UNCTAD arrangerer gjeldskonferanse i Genève

Posted on Updated on


Har utlåner et ansvar for å sikre at alt går riktig for seg når det lånes ut til en stat? UNCTAD presenterte på mandag et utkast til retningslinjer for ansvarlig utlån, i den første delen av en tre dagers gjeldskonferanse i Genève. Retningslinjene representerer et viktig steg fremover når det gjelder å anerkjenne at utlåner må ta på seg sin del av ansvaret når utlån gjøres. Likevel er retningslinjene så langt basert på best practice, og har fortsatt viktige mangler. En representant fra den europeiske investeringsbanken (EIB) kommenterte for eksempel at de allerede følger de aller fleste av punktene i retningslinjene. Retningslinjene er sånn sett ikke spesielt radikale, selv om de representerer et skritt i riktig retning. På den andre siden kom den amerikanske representanten med en tydelig kommentar med skepsis til retningslinjene, med henblikk på at det ikke er utlåners ansvar å gjøre analyser på forhold for å se om et prosjekt kan fungere eller ikke. Så langt ser det ut som UNCTAD i alle fall har vært et forum for å diskutere utlåner og låntakers ansvarsområder, og for å jobbe for økt konsensus rundt hvordan dette forstås. Arvinn Eikeland Gadgil, Solheims politiske rådgiver, representerte Norge på konferansen og brukte sin tale til blant annet å be UNCTAD om sterkere veiledning i forhold til implementering av retningslinjene. Norge har finansiert UNCTAD-prosjektet på ansvarlig finansiering og gruppen som har utarbeidet disse retningslinjene, så dette kommer vil til å jobbe videre med.

Retningslinjene er mangelfulle når det gjelder å anerkjenne utlåners ansvar i forhold til å være varsom når det gjelder hvilke typer regimer man låner til. Iraks offisielle representant på konferansen kom med et innspill om at selv om det meste av Iraks gjeld be slettet etter overgangen, gjenstår fortsatt gjeld etter Saddam Husseins regime, som representanten selv karakteriserte som ”odious debt”. Dette er gjeld som ikke bør betales tilbake, rett og slett fordi den ble tatt opp mot folkets interesse av et illegitimt regime, der kreditor var fullt klar over dette da utlånet ble gjort.

Videre inkluderer retningslinjene et punkt om hva som bør skje om låntakerlandet kommer i alvorlige betalingsproblemer. Her er det en åpenbar mangel at retningslinjene ikke inkluderer at det allerede når utlånet gjøres bør avtales at en uavhengig og rettferdig prosess bør settes i gang om låntakerlandet opplever en gjeldskrise. UNCTADs sjef, Supachai Panitchpakdi, sa også i sin åpningstale at en åpen og rettferdig mekanisme for å løse gjeldskriser er helt nødvendig. Videre bør man i slike tilfeller sikre at befolkningens grunnleggende menneskerettigheter beskyttes. Islands president Ólafur Ragnar Grìmsson åpnet konferansen med spørsmålet, – hvis det oppstår en konflikt mellom interessene til finanssektoren på den ene siden, og folkets vilje på den andre, hvilke interesser skal da komme først? Dette spørsmålet er essensielt når et land opplever en gjeldskrise, som vi nå også ser i Europa. Skal kreditors rett til tilbakebetaling alltid komme foran befolkningens behov og vilje? Statens folkerettslige forpliktelse til å sikre befolkningens grunnleggende menneskerettigheter må komme før kreditors rett til å få tilbake pengene sine.

Den første dagen var altså fylt med diskusjoner rundt retningslinjene og hvorvidt en ny åpen og rettferdig mekanisme kan etableres. Kvelden tilbrakte den lille NGO-gjengen vi er her med en tradisjonell kombinasjon av mat og strategiplanlegging for hva som må gjøres fremover. På onsdag har europeiske gjeldsorganisasjoner invitert deltagerne her til et møte om hvilke praktiske muligheter som finnes for å etablere en åpen og rettferdig gjeldsdomstol, så det blir spennende å se hvordan utfallet av det blir.

Maria Dyveke Styve

Womanland

Posted on Updated on

Man kan egentlig aldri forberede seg nok til en utenlandsreise – og særlig ikke når turen går til et land som er så ulikt Norge som Zambia. Før vi dro leste vi at kvinnene i Zambia (og i så mange andre utviklingsland) arbeider dobbelt så hardt som menn. De bærer vann, passer barn, lager mat, og i tillegg jobber de gjerne fulle dager på markedene. Etter en uke i Zambia har vi fått bekreftet at dette landet er fullt av sterke, utholdene, uavhengige kvinner som jobber alt de kan for å bedre egne og andres liv.

De siste dagene har vi reist rundt i denne store, uoversiktlige byen, for å danne oss et bilde av de forskjellige NGOene og deres prosjekter. Vi har vært i møte med Kirkens Nødhjelp, Caritas, Women for Change og Civil Society for Poverty Reduction (CSPR). Hos KN møtte vi Yul og Patricia som tipset oss om CSPR som jobber med budget tracking, som rett og slett handler om å følge pengene fra helsedepartementet og helt ned til mottakere i landsbyen. På tross av at de fleste zambiere vi møter kritiserer myndighetene for å være svært korrupte, kunne (den kvinnelige) direktør Mwila Mulumbi fortelle at CSPR hadde funnet at det meste av lekkasjene skjer på ganske lokalt nivå. Hvis vi er heldige får vi være med dem til et av distriktene og besøke en landsby hvor det har blitt etablert en lokal helseklinikk og snakke med kvinnene der om hvilket utbytte de har fått av det.

Hos Caritas Lusaka møtte vi Søster Nellie, en morsom nonne som mer enn gjerne ville hjelpe oss med å få i stand en reise til et helt spesielt prosjekt: Etter gjeldssletten i 2005 bestemte nemlig Italia at slettingen av Zambias fordringer til Italia skulle gå til needy områder. I Chiawa er det derfor to prosjekter som helt direkte kan lenkes til gjeldsslette: et vanningssystem for bananplantasje, og en skole. En veldig hyggelig mann ved navn Emanuel var villig til å ta oss med dit på søndag – med avreise når hanen galer. Og som bonus er prosjektet mitt i et dyrereservat!

I dag har vært den varmeste dagen hittil, og vi har med glede søkt tilflukt på det svale, nybygde sykehuset oppkalt etter den tidligere president Levy Mwanawas. Sykepleier Kinglsey var stolt av å kunne vise fram et moderne, veldrevet sykehus. Vi fikk hilse på nyfødte babyer, snille jordmødre, overlegne overleger og sykepleiere i høye heler og miniskjørt. Og vi var til og med så heldige at vi fikk snakke med 27 år gamle Claudine som hadde født sitt første barn dagen i forveien. Claudine kunne fortelle at hun var veldig fornøyd med behandlingen hun hadde fått på sykehuset. På tross av at Kingsley ønsket seg både transport for sykepleiere, og rom hvor de ansatte kunne overnatte – virket det som de fleste stort sett var veldig fornøyd med Levy Mwanawas sykehus i Lusaka.


Kvinner under bakkenivå

Posted on Updated on

Nå har SLUGs møte med zambiske kvinner startet! Vi har tilbrakt hele dagen delvis på landeveien og delvis i Mumbwa, en gruveby et par timer vest for Lusaka. I Mumbwa finnes det nemlig en Women Miner’s Association, en forening for kvinner som eier og jobber i gruver. En flott venninne av fotografen vår Emmah har faktisk tatt steget fra journalismeindustrien til gruveindustrien, og hun tok oss med for å møte en rekke kvinner som driver småskalagruver.

Kvinnene var tøffe og blide, men hadde det også veldig vanskelig. De savnet statlig støtte for gruvedrift og hadde vansker med å selv vurdere kvaliteten av edelsten og kobber, og hadde dermed også problemer med å selge mineralene. Da vi spurte om effektene av gjeldssletten i 2005, svarte de fleste at de ikke hadde merket noe forskjell på helsetjenester og skoler, og at Regjeringen må gjøre mer. Sarah, som annså seg selv som mer opplyst enn de andre, kunne derimot fortelle oss en hel del som hadde skjedd etter gjeldsslette. For det første pekte hun på utvidelsen av veinettet etter 2006, som gjorde at gruvene ble mer tilgjengelige, og det var lettere å frakte mineralene til markedene. For det andre pekte hun på økt antall sykehus, men også at disse ofte manglet medisiner.

Etter intervjuene hadde vi photoshoot i gruven, og da brøt gruvekvinnene ut i en gruvesang som de pleier å synge når de treffer verdifulle mineraler! Vi ble selvfølgelig veldig fasinerte, og sikret oss et lite videoklipp  som dere kan titte på.

Deretter tok vi turen til ei nshimasjappe hvor vi koste oss med nshima, fisk og landsbykylling (village chicken), og ble vist hvordan man spiser fiskeøyne og fiskehjerne. Hjernen er forresten mye bedre enn øynene.

Gina og Ingrid

SLUG begynner sitt eventyr i Zambia

Posted on Updated on

Etter et svært vellykket seminar på KN om Ingrid Stolpestads rapport om Oljefondets investeringer i Nord-Afrika, pakket vi ned SLUG-kontoret og reiste til Zambia. Norsk gjeldspolitikk er satt på hold i en to ukers tid, og vi er nå fullstendig dedikert til konsekvenser av gjeldsslette for kvinners helse – i Zambia. Med oss på laget har vi den zambiske fotografen Emmah Nakapizye, som skal guide oss gjennom jungelen av organisasjoner, programmer, fond og investeringer som har ført til at kvinner har fått et bedre helsetilbud etter gjeldssletten i 2005. Vi innleder vennskapet med nzima og chambo på en lokal restaurant. Emmah til høyre.


Emmah er en erfaren fotojournalist som jobber for nyhetsbyrået ZANA. Heldigvis for oss kjenner hun både overleger, de fleste i NGO-nettverket, hvor man får tak i byens beste nzima og den hotteste klubben (News). De fleste møtene og utfluktene våre er planlagt neste uke, så vi har brukt helgen til å bli kjent med Lusaka på egenhånd. Det har resultert i svette bussturer, harde mangoer, t-skjorteskille, brilleskille, vannblemmer, støv i nesa, besøk på Zambias nasjonalmuseum (som ikke overraskende var fullstendig frarøvet nasjonale skatter) og vedkjennelse av at vi er og blir en ting: Muzungos.

Vi gleder oss til å kunne rapportere mer om prosjektet, slik at bloggen reflekterer en reportasjereise og litt mindre nordmenns møte med Afrika. Hvis du har noen tips til hvor vi bør dra og hva bør vi se i Lusaka er det bare å legge inn en kommentar! Vi reiser litt på måfå og er veldig glad for alle anbefalinger. Takk forresten til Martine som tipset oss om Juls Travels. Julie er jo en perle.

Zikomo, muli shani og Natasha, (Oversatt: takk, hvordan går det og takk igjen)

Ingrid og Gina

Illegitim hjelm

Posted on Updated on

Slugere (og Changemakere) (og Tax Justice Networker) på hyttetur i Lillehammer.

Kristian, Maren, Peter og Helene.